Weird films

I'm not sure we're meant to understand them, but they get you thinking. I guess that's what makes me like them so much. The mystery that's the human mind. Who's claiming to know humans anyway? We're all fucked up. If one cannot understand oneself, how is anyone meant to understand? What is understanding anyway? Is it knowing what people are feeling/thinking? Or is it knowing why they feelthat way/think that? Does anyone know at all? Sometimes people seem to know what you're thinking. But maybe it just seems that way because you want them to know. A subconscious wish to be understood without telling anything. Maybe just having them know, without wanting them to do anything about it is what we want. 'Cause who can change the past anyway?

Just beat it

Sometimes crying is a good thing, sometimes it helps.
But if it happened more than 6 months ago, there's no point crying yourself to sleep.
So why then, can I not let it go?

Å reise

Noen ganger tenkr jeg at det hadde vært mye enklere å gi opp. Reise til et annet sted. Forlate alle som tror de kjenner deg. Bli en ny person, man kan være hvem man vil. Kanskje er det det jeg liker med nye plasser, man får liksom starte på nytt. Ingen vet om den gangen i 8. klasse da du dret deg ut, ingen vet at du egentlig ikke snakker med folk. Det er ingen som vet hvorfor du er litt tilbakeholden. Ingen kjenner deg og det er befriende. Men noen ganger er det litt godt at de vet hva du tenker, at du ikke trenger å si noe, de vet det likevel. Det er en vanskelig balanse det der. Tenk å kunne reise...

Ikke lenger tenåring

Da er jeg ikke lenger regnet som tenåring. I går ble jeg 20 år.

Da jeg var mindre husker jeg at jeg tenkte at de som var 19år de var voksne, men 20 var enda mer voksent. Nå når jeg har blitt 20 er det plutselig ikke så voksent lengre. Jeg er vel ikke voksen enda? Jeg er kanskje mer voksen enn mange på min alder, men jeg føler meg likevel ikke voksen.

Er det ikke rart hvordan man forandrer mening om en ting bare fordi man har blitt eldre?